I dag fulgte jeg en eldre mann til lege - en spesialist. Det jeg fort ble klar over, og følte et ubehag ved, var at legen henvendte seg til meg og hadde øyekontakt kun med meg i starten. Det fortsatte litt til, helt til ubehaget jeg følte ble sterkere enn den (litt for høye) respekten jeg har for leger. Så jeg sa til ham med et lite smil og glimt i øyet; snakk til Gunnar, du! Og det gjorde han, en god stund. Ved et tilbakefall, nikket jeg mot pasienten hans, og da fortsatte han resten av timen å prate direkte til ham.
​
Det fineste ved denne erfaringen for meg, var det Gunnar fortalte etterpå, over en kopp kaffe: "Denne legen vi nettopp var hos, var jo så hyggelig. Den forrige var så sur. Han så ikke på meg en eneste gang, og jeg følte meg som en liten dritt. Mens han her pratet med meg, så på meg og spurte om oppskriften på hvordan bli så gammel. Ordentlig hyggelig var han! Jeg følte meg som et menneske igjen."

Legen var selvsagt den samme i begge opplevelsene. Han som ledsaget ham forrige gang, kunne bekrefte det han sa, bortsett fra at legen slett ikke hadde vært sur. Det var Gunnars projeksjon på legen ved ikke å bli sett. Selv om han har demens, husket han svært godt det inntrykket han satt igjen med etter det forrige legebesøket. Som i dag ble snudd til en god erfaring ved at legen så ham.
Og jeg ble så glad på Gunnars vegne for at legen valgte å se på ham, mens han snakket.

Da det var på tide å ta inn eller kaste sommerplanter tok jeg frøken Hortensia med meg på kontoret. Først som pynt i gangen. Men etterhvert som blomstene tørket ut, sto hun der mer til skam enn til pynt. Jeg tok henne inn for å putte henne i en søppelpose. Men etter at jeg hadde fjernet alt det tørre, la jeg merke til at det faktisk var nytt liv på gang.
​Se på bildet i midten og til høyre av de øverste; ny vekst i den vakreste lysegrønne fargen. Og hvilken farge har håpet? Håpet er lysegrønt, sies det i et gammelt ordtak. Da jeg så all den nye veksten fant jeg ut at jeg ville sjekke om det faktisk er mulig å vekke liv i gamle planter og få dem til å blomstre på nytt. Eksperimentet er i gang og hittil har jeg holdt på i to uker. Bildene under viser status i dag.

Jeg vet ikke så mye mer om planter enn at de trenger vann og lys. Og kanskje noe ekstra næring når de blomstrer. 
Følg med videre og se om det er mulig å få en halvdød frøken Hortensia til å blomstre igjen! Gi meg gjerne tips om du vet hva frøken Hortensia kommer til å trenge under sin rehabilitering.

Et av eksistensialismens fem trykk eller utfordringer er endeligheten, at alt tar slutt en gang. Her er min lille filosofering over dette temaet som ofte gir oss stor angst.

Endeligheten, elendigheten, evigheten, paradiset eller helvete?

Alt tar slutt en gang 
ikke bare prosesser og relasjoner
hele livet 
der døden overtar

Hva er døden og
hva gjør oss så redd for den
at vi kan gjøre nesten hva som helst
for å klamre oss til livet?

Et liv som er slitsomt,
forferdelig håpløst, langt og kjedelig
fylt av frykt og grusomhet
eller et glad, sosialt liv som blir 
altfor kort uansett hvor lenge vi lever

Vi løper, pumper jern, spiser raw food, smører oss inn i dyrefosterfett, transplanterer organer, løfter og suger, slutter å røyke, men tygger og snuser, drikker aloe vera-juice, tygger gojibær, unngår rødt kjøtt, kjører tryggest mulig biler, skaffer oss rett nettverk og sørger for nok søvn.

Hovedhensikten min med turen i dag var å få frisk luft og grundig bevegelse. Bare etter omtrent fem minutter fikk jeg god kontakt med den strømmende kreativiteten. Jeg holder på å finpusse på fotoworkshopen jeg skal holde. Så kreativitet kommer godt med.

Og det at kreativiteten strømmer kan gi meg utfordringer med å rekke å få med meg alt. Mens ideene flagret forbi i dag, prøvde jeg å finne noe å skrive med og på. Det går jeg vanligvis ikke med i regnjakka. Først tenkte jeg å skrive melding eller e-post på mobilen som notater. Men så ville jeg ikke gå med nesa i mobilen og taste. I stedet fikk jeg en idé om å bruke bilder som notatblokk. Hvert bilde representerer en bolk på workshopen. Kamera har jeg nesten alltid med meg; på mobilen.

Dette viste seg å gi meg nye erfaringer. Da fikk jeg plutselig bruk for en annen awareness enn jeg vanligvis bruker når jeg tar bilder. Eller er det egentlig utenfor awareness? Vanligvis følger jeg impulsmetoden og fotograferer det som tiltrekker meg, eller i sjeldne tilfeller frastøter meg. Litt indre-sone bevissthet. Mens nå fant jeg tema først, og uten særlig leting dukket nyttige motiv opp rett foran meg. Etter at jeg valgte ut motivet tolket og analyserte jeg litt, altså foregikk akkurat den aktiviteten i mellom-sonen. 

Selv om jeg ikke hadde tid til å skrive ut notatene i dag, har jeg dem i bildeform. Små historier om hvert bilde. Som dreier seg om selvutvikling gjennom lek med foto.

Hvis du er nysgjerrig kan jeg gi et lite hint, uten å røpe akkurat hva jeg skriver på: Se på motivet, hva inneholder det helt fenomenologisk og konkret. Både i form, farge og funksjonalitet. Om du kjenner til symboler brukt i drømmearbeid, så tenk gjerne på dem. Prøv å lage dine egne historier ut fra disse bildene! Jeg blir veldig glad om du legger igjen historien din her. 

Å sitte noen minutter på en skakk benk midt i en hvitveisåker, eller på en stein i fjæra for den del, se utover sjøen og reflektere over smått og stort gir meg sjelefred.

Jeg velger selv i hvilken retning jeg vil styre oppmerksomheten - utover eller innover. Samtidig velger jeg også om jeg vil se utover sjøen eller innover i skogen.

I dag rettet jeg oppmerksomheten mot de deilige solstrålene og hvordan de kjentes mot huden. Hva den begynnende varmen gjorde med hele meg. Og hvordan det var å veksle mellom sol og skygge.

Noen ganger velger jeg å reflektere over disse erfaringene i overført betydning. For eksempel: hva representerer sola for meg i dag, og hva representerer skyggen? Plutselig kan det i bevisstheten dukke opp episoder hvor jeg får bruk for disse erfaringene. Hvis jeg da får en aha-opplevelse eller flere av dette, har jeg fått mangedobbelt "utbytte" av turen min.

Det har jeg! For noen år siden da jeg var på vei til et møte, fikk jeg fartsbot. Jeg hadde rett og slett ikke forberedt meg godt nok til møtet og fikk det veldig travelt med å samle sammen det jeg skulle ha med – helt i siste liten. 

Parallelt med dette ønsket jeg å komme i gang med praksisen min i full fart. Jeg ønsket at den skulle tiltrekke seg alle klienter på en gang. Og samtidig ville jeg lære alt om gestaltterapi. Markedsføring, veiledning, tilbud, klienter, kontaktsyklusen, brosjyrer, nettside, eksamen, awareness, forening, kontaktformer, kollokvie, markedsføring, klienter, erfaringskurve, nettside, kolleger, skyld og skam, terapeuter, traumer, diagnoseskjema, markedsføring, erfarings- og relasjonsbasert, kli....  Alt surret konstant rundt i hodet i en jevn strøm. Ikke bare ordene selvsagt, men innhold, strategiforslag og alt som hørte med også.

Og hva skjer når vi ønsker at alt skal skje på en gang? Da hopper vi, eller iallefall jeg, fra en uferdig prosess til en annen. Alle prosessene og ønskene hoper seg opp og lager flaskehalser i stedet for. Flaskehalser i tiden. Ser du dem? Det gikk jo langt fra fort!

Det var da jeg skulle styrte av gårde til en veiledning at jeg fikk det så travelt at jeg kjørte slalom mellom bilene på motorveien og gasset på som om jeg skulle rekke siste flyet bort fra et krigsområde. Blålys eksploderte plutselig i bakspeilet. Det var ikke tvil om hvem de var ment for. Da var det bare å slakke av og svinge inn på veiskuldra. I stedet for å komme meg kjapt til møtet, satt jeg 15-20 minutter i en politibil med en hyggelig, høflig og respektfull politimann ved siden av som fylte ut bot, men ikke bedring. "Det gikk litt fort det her", sa han. 

"Det tar den tiden det tar", sa min veileder, da jeg endelig kom dit, noen tusen kroner fattigere, men med en ny innsikt: Å pushe tiden både det den bokstavelige og den billedlige veien tar, koster meg dyrt! Siden har jeg (nesten) aldri stått i fare for å få fartsbot.

Javel, så hender det 
at jeg i min tidsoptimisme
får gjort mindre enn jeg planlegger

Okei, så er jeg 
kanskje litt morken
og lar skroget forfalle

Javel, så er jeg
kanskje innimellom
på en "lite nyttig" omvei

Jaha, så måker jeg vel
ikke alltid unna
alt som ligger i veien

Faktisk parkerer jeg
noen ganger langt unna
oppmålte og skiltede plasser

Og vet du hva!?
Jeg hater fukt og kulde
og elsker bilder av snø!

Javel, så er jeg stengt inne da
i min egen avhengighet
enten det er av trygghet, alkohol, spill eller stoff,
trening, sjokolade, stillhet eller merkeklær,
sex, rock'n roll eller bjørnebær.

Okei, så ser jeg ikke alltid
hvordan mine handlinger påvirker
meg selv og omgivelsene mine.

Men jaggu ser jeg mine feil i andre
og tror det er deres.
Javel, så er jeg ikke perfekt da!

Men jeg er tross alt den mest perfekte til å være meg! 
Og du er den mest perfekte til å være deg! Okei?
Ingen - INGEN - har rett til å frata deg og meg friheten og retten til å være uperfekte meg og deg!

Og bare ved å erkjenne og akseptere hva og hvem jeg er, har jeg mulighet til å endre meg,
hvis det er det jeg vil!

Jeg alene – helt alene!

vugget av tante hav
velsignet av moder fader gud
beveget av bestefar nordavind 

Seiler fort
over småsøsken sild, sel og reker
Sarin krydrer fryseren

Jeg er alene

Jeg er tante hav
Jeg er onkel himmel
Jeg er beveget

Jeg er Moder Fader Gud
Jeg er bestefar nordavind
Jeg er seil, jeg er båt, jeg er seiler
Jeg er sild, jeg er fugl, jeg er reke
Jeg er både sarin, og jeg er krydder
Jeg er dypfryser.

Men er jeg alene? Når ikke et eneste annet menneske kan vite hvordan jeg tenker
hvordan jeg er alt dette eller kjenne hvordan jeg har det.

Dette står som en del av signaturen under hver e-post min tidligere lærer* skriver: "Gjør dagen god!" 

Jeg tror det er for å belyse hvilket ansvar vi selv har. Ikke dette tyngende "plikt-ansvaret" for alt rundt meg. Men mitt eksistensielle ansvar der jeg har en "responsability", altså "evne til å svare" (response + ability). Ansvar på engelsk er egentlig "responsibility". Men når vi avslutter ordet med "ability" gir det større mening enn om vi bruker det egentlige "...ibility". Også på norsk kan vi snu ordlyden i de to ord-delene: fra ansvar (som kommer fra det norrøne andsvar) til å "svare an", altså svare mot eller til. **

For meg betyr dette noe så enkelt som at jeg i stedet for å klage på mørket og kulda, velger å tenne masse lys. Årstider og vær kan jeg som kjent ikke gjøre NOE med. Enda så avhengig jeg er av lys og varme for å ha det bra. Dermed fyrer jeg i ovnen og tenner så mye lys at jeg får temperaturen nesten opp til Kretavarme. 

Når jeg trenger å gå ut i det he.....rlige vinterværet, velger jeg heller å lovprise de gode, varme skoene og klærne enn å forbanne kulda og snøen. Det hender selvsagt at jeg av gammel vane gjør begge deler, før jeg innser dette valget. Jeg bruker klær med mye ull, men ingen angoraull eller pels fra annet enn sau. Dermed håper jeg også å gjøre dagen god for den ulven som slipper å bite av seg labben eller vente på jegeren i revesaksa for at jeg skal få pelskrage. Og for den minken som slipper å leve i bur. Hva mine klær er laget av, er faktisk også mitt ansvar. 


Hvordan og for hvem gjør du dagen god?

*KonfluentPedagogisk Senter
**Fra NORSK ETYMOLOGISK ORDBOK. Den sier riktignok ikke noe om det eksistensielle ansvaret, kun det moralske, økonomiske og juridiske ansvar.