I dag var jeg så heldig å få en hyggelig påminnelse fra en god venn. Det er faktisk ikke nødvendig å høre på alt som blir sagt i f.eks. en oppstartsperiode. Likte også veldig godt avslutningen med den valgfrie muligheten. Takk skal du ha, Ingunn! 

Har du lyst til å dele noe som du blir påminnet om gjennom denne lille historien?

På dagens lille tur gjorde jeg en awarenessøvelse, en øvelse i oppmerksomt nærvær eller bevisst tilstedeværelse. Det er litt morsomt å legge merke til nøyaktig hva som skjer, enda jeg vet at samtidig som jeg legger merke til noe, kan jeg gå glipp av tusenvis av andre små ting som skjer.
Jeg hadde kledd meg med tanke på vind. Tross alt hadde jeg hørt både regn og vind om natta og morgenen. Så tanken på at det kunne bli regn sneiet innom. Den rakk å sette såpass spor at jeg tok på meg "ull under" slik at jeg iallfall skulle holde varmen om jeg ble våt. Pluss at jeg resonnerte med at jeg kom til å bli klam av regnjakke. Dermed ble den valgt bort i brøkdelen av et sekund. 

Mann og hund var med et stykke på veien. Men til slutt gikk jeg fra dem fordi den gamle hunden vår trenger å gå litt sakte. Jeg hadde vel gått fem minutter og rukket å ta fram kameraet da jeg hørte voldsomme klaskelyder et stykke fram. Jeg rakk akkurat å ta noen bilder før det føltes som om hele skura slapp løs rett over meg. Kraftige dråper som fra en massasjedusj dundret i hodet på meg. Alt løvet jeg kunne fått ly under for bare noen få uker sider, lå nå på bakken.

Vindjakka har heldigvis god hette som jeg får festet. Den henger ikke bare og slenger. Vindbuksa er kraftig, men slett ikke vanntett. Nå bøtter det så kraftig ned at jeg lurer på hvor lenge disse plaggene klarer å holde vannet ute. Jeg går forholdsvis fort uten å springe eller stresse. Øya vår er tross alt ikke så stor at jeg hadde frosset ihjel om jeg hadde blitt gjennomvåt - jeg kommer meg hjem på maks tre kvarter fra stedet lengst hjemmefra. Nå er jeg ikke halvveis dit en gang. Jeg går bare på og kjenner meg både varm og rolig.

Etter et par hundre meter kjenner jeg at vannet siver inn rett under venstre kne. Hm, men det er jo ikke kaldt, bare litt fuktig. Går ca. 50 meter til. Idet jeg skal til å krysse en vei, kommer jeg på å kikke først til venstre så til høyre. Må lene hodet litt tilbake, så jeg ser under hettebremmen. Nei, ingen biler. Regnet kunne fint ha overdøvet en elbil for eksempel. Eller en sykkel, tenker jeg. Rett over den veien kjenner jeg noe sile nedover halsen på høyre side. Hm, den strikkede ullhalsen har visst litt for mange hull, resonnerer jeg mens jeg raskt fortsetter.

Mens jeg går, tenker jeg på en historie der det hagler med merkelige kommentarer. Plutselig begynner det å hagle her også. Hvite hagl spretter på bakken før de løser seg opp i regnvannet. Jeg ler høyt, for en synkronisitet! Så er den historien borte, og jeg er tilbake til her og nå, mens haglet går over til store regndråper igjen. Jeg kjenner plutselig pusten min, rolig helt ned til magen og ikke hørbar.

Til tross for at løvet er søkk vått, klarer vinden å "skuffe" det bortover veien. Samtidig som jeg ser på det våte løvet, kjenner jeg at vannet trenger gjennom under kragen på vindjakka. Øverste del av nakken er nå litt våt, uten at vannet renner. Jeg kikker ned på de semskete turskoene og lurer på om jeg har impregnert dem. Jeg vet at jeg ikke har gjort det i høst og prøver å huske om jeg gjorde det sist vinter. Sender sønnen min en takknemlig tanke, jeg fikk dem av ham. Kjenner på hvor gode de er og hvor godt de passer føttene mine. Alle sko gjør ikke det.

Nå har jeg ikke mange hundre meterne igjen før jeg er i skogen. Der er greinene så tette at de stenger for regnet. Jeg ser nedover meg selv. Vindjakka har blitt mye mørkere i fargen, den sorte buksa har blitt blank, og de før omtalte skoa har fått mørke flekker. Venstre sko har nesten blitt helt mørk, mens den høyre har ikke like store flekker. Jøss, hvordan i all verden kan den venstre skoa bli våtere enn den høyre, lurer jeg på. Setter jeg den venstre foran meg mer enn den høyre, slik at den høyre er litt skjermet under kroppen min? Nei, jeg går jo likt på begge sider, tenker jeg. Eller gjør jeg ikke det? Spørsmålet blir satt på vent da jeg krysser veien til skogen og er borte før jeg er over veien. 

Får jeg se rådyrene i dag, tro? Det lurer jeg ofte på. De gangene jeg får se dem, har jeg glemt å lure. Så denne gangen får jeg ikke se dem, finner jeg ut. Hvor i all verden er de når det er sånt uvær? Er så mye jeg lurer på -
 og som jeg ikke gjør så mye for å finne svarene på. Mange av spørsmålene er borte før jeg er hjemme. Det er bare i dag jeg tar litt vare på dem bitte litt lenger, for øvelsens skyld. 

Når jeg er gjennom skogen kikker jeg sørover og legger merke til at der jeg kom fra – ute ved sjøen – har det lysnet. Ser nesten ut som det ikke regner lenger. Skal jeg gå tilbake? Nei, nå er det for sent, finner jeg ut. Regnet har stilnet her også. Og jeg har ikke blitt helt gjennomvåt. Så det gikk jo helt fint med vindtøy på en regnværsdag. Mange minuttene til med så kraftig regn hadde det nok ikke holdt. Vel hjemme igjen ligger bikkja i gangen – gjennomvåt og mannen med regnjakka har satt skoene til tørk. Når yttertøyet er skrelt av, finner jeg ut at jeg ble våtest på skuldrene og rundt halsen. Hendene er varme, føttene er varme, og hele jeg er helt passe varm. Tar på et ullskjerf rundt halsen og setter meg med PCen mens temaet og tankene også fortsatt er varme. 

Nå vet jeg at jeg ikke har fått skrevet ned alt jeg observerte underveis. Det var heller ikke hensikten. Dessuten: øvelse gjør mester. Ikke én bekymring sneiet tankene mine underveis, verken om klimaproblemer, økonomi eller politikk.