Trinn på veien

Da jeg var lita jente med fletter og tynne bein, var jeg veldig glad i å hoppe fra stein til stein i fjæra. Det var spennende, men ikke farlig. Og så var det om å gjøre å treffe de største steinene, hurtigst mulig. Ikke nøle, ikke stoppe opp, bare være fokusert på steinene foran meg. Det hendte jo selvsagt at jeg falt mellom dem, eller skled ned, men det gjorde ikke noe. Fallet var aldri langt, og så myk som jeg var da, slo jeg meg sjelden noe særlig. Skrubbsår var noe jeg regnet med ofte om sommeren.

Etter at jeg flyttet til skjærgården, har jeg gjenfunnet gleden ved å hoppe fra stein til stein. Det er kanskje litt overdrevet å si hoppe. Jeg skritter nok heller fra stein til stein. Forresten, på gode dager når jeg har fått noe ekstra i samspill med andre, kan jeg faktisk kjenne antydningen til litt spenst. Og jeg finner det like fascinerende og nesten spennende nå også, det å holde meg over bakken, ikke tråkke nedi. På morgenturen i dag la jeg nok en gang merke til hvor viktig det er å fokusere på retning. På ett sted prøvde jeg nemlig å se rundt meg for å velge ut steiner å hoppe videre på. Uten å stoppe opp. Dermed lå jeg godt over fra den steinen jeg sto på, vinglet for å velge, og fordi jeg var så treg med avgjørelsen, gjorde tyngdekraften jobben for meg.

---

Og jeg havnet på den første steinen rett framfor meg. Den var lite egnet til å ta meg i mot, spiss og glatt som den var. I samme øyeblikk som jeg traff med venstrefoten, vrikket jeg den, og deretter skled den ned av steinen. Høyrefoten hang med, og jeg klarte å sette den på bakken før den venstre hadde sklidd helt ned. MEN jeg bommet på «oppdraget» mitt og traff bar bakke i stedet. Tilbake til utgangspunktet. Opp igjen!

Overtråkket var ikke alvorlig, foten ble normal igjen etter litt normal gange. Klarte ikke å motstå lysten til å prøve igjen litt lenger framme. Var mer enn nok av steiner, så det var bare å velge seg en sti. Jeg brukte de beste steinene nede ved vannkanten. 

Men hva kan steinene representere i mitt liv? Det kan skifte fra gang til gang. Noen ganger kan de f.eks. være jobber. Ikke at det betyr at jeg i stor fart skal hoppe fra jobb til jobb. På ingen måte. Men når jeg ser meg tilbake har nok jeg blitt stående på noen steiner for lenge, før jeg har turt å hoppe videre. Andre hoppet jeg til fordi jeg ikke hadde fokus på retningen, mens en annen var en jeg trengte som et lite springsprett for å nå bort til en stein jeg ville til. Nå ser jeg for meg veien videre på litt flatere underlag og steinene kan representere andre ting. 

Enkelte ganger kan jeg se for meg steinene som oppgaver eller prosjekter. Jeg kan hoppe alt for fort videre uten å være ferdig med den oppgaven jeg holder på med. Så trenger jeg å hoppe litt fram og tilbake for å komme i mål. Og noen ganger er det en hel rekke med steiner som jeg ikke har vært innom en gang. Ikke tid, sier jeg. Men kan det være at jeg i et overblikk ser for meg de som er morsomst og sneier bortom dem først? Noen som kjenner seg igjen i det? Så leder den store morsomme steinen der til at jeg helt selvfølgelig tar den etterfølgende. Og jeg får hjelp av tyngdekraften, på en litt mer styrt måte enn i eksempelet over.

Og steinene kan av og til være relasjoner, kontakt med venner f.eks. Heller ikke ment i betydningen av å hoppe innom flest steiner på kortest mulig tid. Men ved å hoppe bortom den gode vennen der, kan jeg få kontakt med hennes gode venn på andre siden. I vår seriemonogame tid, kan steinene til og med representere kjærlighetsforhold. For min egen del kjennes det ut som jeg har truffet grunnfjellet nå og står støtt og trygt der. Uten at det alltid har vært sånn.
Det er selve relasjonen jeg bruker steinbildet på. Den vi har sammen. Noen er bunnsolide, ikke til å rikke, noen er litt som skifer, knitrer og gir litt etter når jeg tråkker på dem, mens andre ruller unna i det jeg treffer eller jeg til og med bommer totalt og havner på snørra. Da er det bare å reise seg, kjenne etter om eller hvor det gjør vondt, finne ut om det trenger behandling av noe slag, børste av støvet og "hoppe" videre. Enkelt, ikke sant? Eller er det egentlig det i det "virkelige liv"?

Hvilke tanker får du om «steinhopping»? Jeg blir glad om du vil dele noen av dem med meg.

---