SkriblerierOm fast og mest løst
|
|
SkriblerierOm fast og mest løst
|
|
I dag var jeg så heldig å få en hyggelig påminnelse fra en god venn. Det er faktisk ikke nødvendig å høre på alt som blir sagt i f.eks. en oppstartsperiode. Likte også veldig godt avslutningen med den valgfrie muligheten. Takk skal du ha, Ingunn!
Har du lyst til å dele noe som du blir påminnet om gjennom denne lille historien?
På dagens lille tur gjorde jeg en awarenessøvelse, en øvelse i oppmerksomt nærvær eller bevisst tilstedeværelse. Det er litt morsomt å legge merke til nøyaktig hva som skjer, enda jeg vet at samtidig som jeg legger merke til noe, kan jeg gå glipp av tusenvis av andre små ting som skjer. Jeg hadde kledd meg med tanke på vind. Tross alt hadde jeg hørt både regn og vind om natta og morgenen. Så tanken på at det kunne bli regn sneiet innom. Den rakk å sette såpass spor at jeg tok på meg "ull under" slik at jeg iallfall skulle holde varmen om jeg ble våt. Pluss at jeg resonnerte med at jeg kom til å bli klam av regnjakke. Dermed ble den valgt bort i brøkdelen av et sekund. Mann og hund var med et stykke på veien. Men til slutt gikk jeg fra dem fordi den gamle hunden vår trenger å gå litt sakte. Jeg hadde vel gått fem minutter og rukket å ta fram kameraet da jeg hørte voldsomme klaskelyder et stykke fram. Jeg rakk akkurat å ta noen bilder før det føltes som om hele skura slapp løs rett over meg. Kraftige dråper som fra en massasjedusj dundret i hodet på meg. Alt løvet jeg kunne fått ly under for bare noen få uker sider, lå nå på bakken. Vindjakka har heldigvis god hette som jeg får festet. Den henger ikke bare og slenger. Vindbuksa er kraftig, men slett ikke vanntett. Nå bøtter det så kraftig ned at jeg lurer på hvor lenge disse plaggene klarer å holde vannet ute. Jeg går forholdsvis fort uten å springe eller stresse. Øya vår er tross alt ikke så stor at jeg hadde frosset ihjel om jeg hadde blitt gjennomvåt - jeg kommer meg hjem på maks tre kvarter fra stedet lengst hjemmefra. Nå er jeg ikke halvveis dit en gang. Jeg går bare på og kjenner meg både varm og rolig. Etter et par hundre meter kjenner jeg at vannet siver inn rett under venstre kne. Hm, men det er jo ikke kaldt, bare litt fuktig. Går ca. 50 meter til. Idet jeg skal til å krysse en vei, kommer jeg på å kikke først til venstre så til høyre. Må lene hodet litt tilbake, så jeg ser under hettebremmen. Nei, ingen biler. Regnet kunne fint ha overdøvet en elbil for eksempel. Eller en sykkel, tenker jeg. Rett over den veien kjenner jeg noe sile nedover halsen på høyre side. Hm, den strikkede ullhalsen har visst litt for mange hull, resonnerer jeg mens jeg raskt fortsetter. Mens jeg går, tenker jeg på en historie der det hagler med merkelige kommentarer. Plutselig begynner det å hagle her også. Hvite hagl spretter på bakken før de løser seg opp i regnvannet. Jeg ler høyt, for en synkronisitet! Så er den historien borte, og jeg er tilbake til her og nå, mens haglet går over til store regndråper igjen. Jeg kjenner plutselig pusten min, rolig helt ned til magen og ikke hørbar. Til tross for at løvet er søkk vått, klarer vinden å "skuffe" det bortover veien. Samtidig som jeg ser på det våte løvet, kjenner jeg at vannet trenger gjennom under kragen på vindjakka. Øverste del av nakken er nå litt våt, uten at vannet renner. Jeg kikker ned på de semskete turskoene og lurer på om jeg har impregnert dem. Jeg vet at jeg ikke har gjort det i høst og prøver å huske om jeg gjorde det sist vinter. Sender sønnen min en takknemlig tanke, jeg fikk dem av ham. Kjenner på hvor gode de er og hvor godt de passer føttene mine. Alle sko gjør ikke det. Nå har jeg ikke mange hundre meterne igjen før jeg er i skogen. Der er greinene så tette at de stenger for regnet. Jeg ser nedover meg selv. Vindjakka har blitt mye mørkere i fargen, den sorte buksa har blitt blank, og de før omtalte skoa har fått mørke flekker. Venstre sko har nesten blitt helt mørk, mens den høyre har ikke like store flekker. Jøss, hvordan i all verden kan den venstre skoa bli våtere enn den høyre, lurer jeg på. Setter jeg den venstre foran meg mer enn den høyre, slik at den høyre er litt skjermet under kroppen min? Nei, jeg går jo likt på begge sider, tenker jeg. Eller gjør jeg ikke det? Spørsmålet blir satt på vent da jeg krysser veien til skogen og er borte før jeg er over veien.
Får jeg se rådyrene i dag, tro? Det lurer jeg ofte på. De gangene jeg får se dem, har jeg glemt å lure. Så denne gangen får jeg ikke se dem, finner jeg ut. Hvor i all verden er de når det er sånt uvær? Er så mye jeg lurer på - og som jeg ikke gjør så mye for å finne svarene på. Mange av spørsmålene er borte før jeg er hjemme. Det er bare i dag jeg tar litt vare på dem bitte litt lenger, for øvelsens skyld. Når jeg er gjennom skogen kikker jeg sørover og legger merke til at der jeg kom fra – ute ved sjøen – har det lysnet. Ser nesten ut som det ikke regner lenger. Skal jeg gå tilbake? Nei, nå er det for sent, finner jeg ut. Regnet har stilnet her også. Og jeg har ikke blitt helt gjennomvåt. Så det gikk jo helt fint med vindtøy på en regnværsdag. Mange minuttene til med så kraftig regn hadde det nok ikke holdt. Vel hjemme igjen ligger bikkja i gangen – gjennomvåt og mannen med regnjakka har satt skoene til tørk. Når yttertøyet er skrelt av, finner jeg ut at jeg ble våtest på skuldrene og rundt halsen. Hendene er varme, føttene er varme, og hele jeg er helt passe varm. Tar på et ullskjerf rundt halsen og setter meg med PCen mens temaet og tankene også fortsatt er varme. Nå vet jeg at jeg ikke har fått skrevet ned alt jeg observerte underveis. Det var heller ikke hensikten. Dessuten: øvelse gjør mester. Ikke én bekymring sneiet tankene mine underveis, verken om klimaproblemer, økonomi eller politikk. Fra Zenbuddhismen: "Buddha has defined compassion as love plus meditation. Compassion is the highest phenomenon." Brene Brown, en "historiefortellende forsker", forteller i sitt foredrag "Sårbarhetens kraft" om hvordan compassion, altså medfølelse, skaper glede. Og glede er smittsomt, blant annet ved smil. Om smilet ditt ikke blir besvart i det du passerer, kan du likevel være sikker på at det blir sendt videre. Vi har noe som heter speilnevroner som gjør at vi helt ubevisst blir smittet. (Jeg kommer tilbake til dem senere.) Jeg blir glad av å se at forskere sprer nyttige og gledelige budskap på en lettfattelig måte. Og jeg blir glad av solen som er i ferd med å spre lyset sitt over landskapet akkurat nå. Hva gjør deg glad? Nyt foredraget og ha en glad fredag! Utsagnet i tittelen har jeg lest og hørt mange ganger. I det siste har jeg begynt å undre meg: Hvem sine ord er det egentlig? Er det motivet som "prater"? Er det fotografens ord, eller er det den som ser det sine ord? Tenk på det, du! Og del gjerne hva du mener! Her fins det ingen fasit. Gestalt kan være veldig mye. Og mye forskjellig for ulike mennesker ut fra blant annet livssituasjon. For meg er gestalt helhet. Gestalt — enten ved coaching, terapi eller veiledning — kan være med og hjelpe meg til å bli et helt menneske som tar i bruk alle mine ressurser og egenskaper. Hvordan da, lurer du sikkert på. Jeg vil bruke meg selv i et veldig forenklet eksempel og vise hva en langtidssykemelding kan bunne i. Behov, valg og ansvar ser jeg på som viktige stikkord her. Ved å tydeliggjøre hva som er mine behov, og hvilke valg jeg kan ta ut fra hvilke ansvar jeg har. Jeg kan altså ikke kjøre på for å få dekket mine behov på bekostning av andres, eller vice versa. Lyst er et uttrykk for behov. Mange av oss har vokst opp med mange "må", "bør" og "skal" i en annen tid enn i dag. En av følgene det fikk for meg var at jeg overtok mange av de "bør" og "skal"-ene jeg fikk høre og tok dem med videre opp i voksenlivet. Snill og flink pike som jeg var! Når jeg først hadde begynt i kontorjobb, var det vanskelig å bryte ut for å ta mer utdanning og gjør det jeg egentlig hadde lyst til. Blant annet undertrykket jeg lysten til å jobbe med mennesker. Jeg dyttet den langt ned i kjelleren og hadde forholdsvis godt betalte, men for meg kjedelige jobber. For hver gang lysten dukket opp igjen, valgte jeg å skuffe enda mer skrot over den. Jeg skjønte ikke da at jeg hadde noe valg. Jeg trodde at ansvaret for de rundt meg var større enn ansvaret jeg hadde for meg selv. At ved å påta meg ansvar for andre, ble jeg virkelig ansvarsbevisst. Mens at det å ta hensyn til egne behov var å ta ansvar for meg selv, hadde jeg aldri lært. En naturlig følge av å overse egne behov er at en til slutt ikke vet hva en har lyst til. Sånn var det for meg også. Hverdagene ble grå og kjedelige — "må"-ene overstyrte både glede og kreativitet. Den lille viljekraften jeg hadde igjen, brukte jeg på å gjennomføre "må"-ene. Til slutt var behovet mitt for å jobbe med mennesker godt og grundig begravd. Jeg brukte det riktig nok på fritiden og på hobbybasis. Helt til jeg ble syk. Av alt skrotet jeg hadde dyttet over behovet for å jobbe med det jeg hadde lyst til. Jeg brukte så mye krefter på å holde dette behovet nede at jeg trakk til meg mange fysiske sykdommer. Men det er et annet kapittel. Etter mye om og men, og langt om lenge, da jeg var helt på felgen og tom for energi, var jeg så heldig at jeg kom til en fastlege som kjente til gestaltterapi og anbefalte meg en dyktig terapeut. Da hadde jeg allerede "luktet på" gestaltterapeututdanningen nå og da, gjennom femten år. Og jeg trodde fortsatt at den var helt utenfor rekkevidde for meg. Gestaltterapeuten jeg kom til, var en klok dame — noe eldre enn meg — som jeg følte virkelig så meg. For første gang kom jeg til en helsearbeider som ikke prekte for meg. Som ikke visste bedre enn meg hva jeg trengte. Som ikke fortalte meg hva jeg skulle gjøre for å bli bra. Hun tok seg tid til virkelig å lytte til meg. Ikke bare til ordene jeg sa, men også det jeg viste, blant annet ved å avbryte meg selv, og ikke minst til kroppsspråket mitt. Og hun fikk meg til å "tygge på" en del av disse "må"-ene mine. Da jeg var så sliten at jeg ble grønn i maska og nesten kastet opp etter bare en tur på postkontoret, lærte hun meg å si til meg selv: "Først trenger jeg å hvile, så ser jeg etterpå hva jeg vil gjøre. For jeg må ingenting!" Denne setningen har jeg brukt i flere forskjellige varianter. Som for eksempel "Først trenger jeg å drikke noe vann, så ser jeg etterpå ....." Når jeg glemmer helt basisbehov, bare fordi jeg tenker at jeg må et eller annet. Fortsatt når jeg står i en valgsituasjon, kjenner jeg etter hva jeg har behov for, hva jeg har lyst til, eller hva som gjør meg glad og kan løfte energien. Enten det er på kort eller lang sikt. For mange er dette helt selvfølgelige prosesser som går automatisk, mens jeg trengte å trene på dem, etter først å ha blitt klar over det. En annen side av behov er kritikk. Når jeg blir negativ og får lyst til å kritisere noe eller noen, prøver jeg å huske at det som oftest ligger et behov bak. Da kan jeg spørre meg selv: "Hva er det jeg egentlig har behov for nå?" Hva ser du her? Hvilke elementer består bildet av? Hvilke tanker, assosiasjoner eller følelser dukker opp i deg når du ser på dette bildet? Jeg ble "trukket" til dette motivet på lufteturen min i dag. Det fanget oppmerksomheten min totalt. Jeg skulle til å gå videre, men ble "dratt tilbake" og bare "måtte" ta et bilde av det. Dette var første gangen jeg så det, enda jeg har gått forbi der flere ganger de siste dagene. Allerede ved de første stegene bort til motivet hadde fantasien min satt i gang. Jeg hadde flere mulige scenarier klare før jeg tok bildet. Og følelsene var også i sving, eller jeg vil heller kalle det stemning. Jeg skal ikke påvirke deg med å dele helt konkret hva som skjedde med meg. Det jeg ønsker, er å gjøre deg oppmerksom på hvor lett det kan være å bli påvirket av ting vi ser og opplever rundt oss. Vi reagerer ofte forskjellig ut fra hvilke sanser vi er mest trent til å bruke eller har størst oppmerksomhet på i situasjonen. Jeg bruker synet mye. Andre kan hente mest fra hørselen eller for eksempel fra den taktile følesansen (kjenne på omgivelsene). Hvilke erfaringer vi har og hvilken stemning vi er i fra før, er også faktorer som spiller inn på hvordan vi reagerer. Jeg holder fotoworkshop i høst der fotografen er i fokus. Det blir to uavhengige dager i to forskjellige miljøer. Der det skal lekes, testes og eksperimenteres mye. Ingen forkunnskaper er nødvendig - verken i foto eller gestalt. Denne workshopen passer for både "vanlige folk" og "gestaltister" som ønsker å bli bedre kjent med seg selv, stresse ned, leke og ha det gøy. Jeg kommer til å støtte meg på gestaltteorier, og hver av disse dagene gir seks timer profesjonell faglig oppdatering (PFO) for gestaltterapeuter. For mer informasjon, se workshop-siden. Det ser ut som et vrak, ikke sant? Det er det også. I tillegg til vrak er det faktisk en lekter som er omskolert til brygge og trygg molo. Den er fullt brukbar lenge etter at de som brukte den som lekter ville kassere den. Brukbar til noe helt annet. En fisker fikk tak i den, fylte den med betong og lagde en trygg, liten bukt for fiskebåten sin og fiskeredskapene. Denne "moloen" ligger på østsiden av øya. Der både nordavinden og nordøsten gir vannet god fart innover fjæresteinene. Da er det godt for "sliteren" å komme innenfor det solide og trygge "vraket". Tenkte her om dagen at jeg nå har kommet til skjells år og alder. Mosegrodd og skjellbesatt trodde jeg dette uttrykket betydde. Neida! Så spennende var det ikke! Slo det opp og fant ut at det betyr å ha blitt så gammel at jeg har fått fornuft og forstand. Grøss! Har vel aldri gitt så mye slipp på fornuften som nå! For meg blir livet bare bedre og morsommere for hvert år. Forstanden er jo god å ha, eller erfaringene som den tufter på. Skjells år og alder er herved avskaffet i mitt vokabular. Jeg kan ha akkurat den alderen jeg vil ha. Jeg har alle aldre i meg. Iallefall fram til femti i dag. Fra jeg var ca. fire år kan jeg huske bruddstykker. Og videre oppover. Når hukommelsen i tillegg er selektiv har jeg jo enda større valgmuligheter når jeg ønsker å ta fram noe; enten det er sprøtt, morsomt, hyggelig, vemodig, ekkelt eller bare ER det det er. Selv om denne kroppen i dette livet kun har kommet til femti, drar jeg nytte av eldre menneskers erfaring rundt meg. Jeg har lagt merke til at de som tar fram barnet i seg, er nærmest følelsene sine. Paradoksalt nok ser de ut til i større grad virkelig å være i nuet. Latter og tårer henger sammen. Mens de som fortsetter i sitt vante fornuftige trav, utfører pliktene sine og er kanskje ikke så glade. Men de får gjort mye nyttig. Og er også i nuet, avhengig av hva de selv har behov for og hva de velger. Uansett hva vi vil gjøre eller være, har vi nemlig valg selv. Selv om vi kanskje trenger en påminnelse i ny og ne at det er et reelt valg vi har. Jeg selv har valgt å innlede min høst med å glede meg over å kunne være et "lysegrønt omskolert vrak" for mine klienter. En lun og trygg havn det kan være godt å komme inn til etter en runde ute på det opprørte havet. Hvor jeg håper å kunne bidra til nye erfaringer som gir grunnlag for nye valg. Da jeg var lita jente med fletter og tynne bein, var jeg veldig glad i å hoppe fra stein til stein i fjæra. Det var spennende, men ikke farlig. Og så var det om å gjøre å treffe de største steinene, hurtigst mulig. Ikke nøle, ikke stoppe opp, bare være fokusert på steinene foran meg. Det hendte jo selvsagt at jeg falt mellom dem, eller skled ned, men det gjorde ikke noe. Fallet var aldri langt, og så myk som jeg var da, slo jeg meg sjelden noe særlig. Skrubbsår var noe jeg regnet med ofte om sommeren. Etter at jeg flyttet til skjærgården, har jeg gjenfunnet gleden ved å hoppe fra stein til stein. Det er kanskje litt overdrevet å si hoppe. Jeg skritter nok heller fra stein til stein. Forresten, på gode dager når jeg har fått noe ekstra i samspill med andre, kan jeg faktisk kjenne antydningen til litt spenst. Og jeg finner det like fascinerende og nesten spennende nå også, det å holde meg over bakken, ikke tråkke nedi. På morgenturen i dag la jeg nok en gang merke til hvor viktig det er å fokusere på retning. På ett sted prøvde jeg nemlig å se rundt meg for å velge ut steiner å hoppe videre på. Uten å stoppe opp. Dermed lå jeg godt over fra den steinen jeg sto på, vinglet for å velge, og fordi jeg var så treg med avgjørelsen, gjorde tyngdekraften jobben for meg. Og jeg havnet på den første steinen rett framfor meg. Den var lite egnet til å ta meg i mot, spiss og glatt som den var. I samme øyeblikk som jeg traff med venstrefoten, vrikket jeg den, og deretter skled den ned av steinen. Høyrefoten hang med, og jeg klarte å sette den på bakken før den venstre hadde sklidd helt ned. MEN jeg bommet på «oppdraget» mitt og traff bar bakke i stedet. Tilbake til utgangspunktet. Opp igjen! Overtråkket var ikke alvorlig, foten ble normal igjen etter litt normal gange. Klarte ikke å motstå lysten til å prøve igjen litt lenger framme. Var mer enn nok av steiner, så det var bare å velge seg en sti. Jeg brukte de beste steinene nede ved vannkanten. Men hva kan steinene representere i mitt liv? Det kan skifte fra gang til gang. Noen ganger kan de f.eks. være jobber. Ikke at det betyr at jeg i stor fart skal hoppe fra jobb til jobb. På ingen måte. Men når jeg ser meg tilbake har nok jeg blitt stående på noen steiner for lenge, før jeg har turt å hoppe videre. Andre hoppet jeg til fordi jeg ikke hadde fokus på retningen, mens en annen var en jeg trengte som et lite springsprett for å nå bort til en stein jeg ville til. Nå ser jeg for meg veien videre på litt flatere underlag og steinene kan representere andre ting. Enkelte ganger kan jeg se for meg steinene som oppgaver eller prosjekter. Jeg kan hoppe alt for fort videre uten å være ferdig med den oppgaven jeg holder på med. Så trenger jeg å hoppe litt fram og tilbake for å komme i mål. Og noen ganger er det en hel rekke med steiner som jeg ikke har vært innom en gang. Ikke tid, sier jeg. Men kan det være at jeg i et overblikk ser for meg de som er morsomst og sneier bortom dem først? Noen som kjenner seg igjen i det? Så leder den store morsomme steinen der til at jeg helt selvfølgelig tar den etterfølgende. Og jeg får hjelp av tyngdekraften, på en litt mer styrt måte enn i eksempelet over. Og steinene kan av og til være relasjoner, kontakt med venner f.eks. Heller ikke ment i betydningen av å hoppe innom flest steiner på kortest mulig tid. Men ved å hoppe bortom den gode vennen der, kan jeg få kontakt med hennes gode venn på andre siden. I vår seriemonogame tid, kan steinene til og med representere kjærlighetsforhold. For min egen del kjennes det ut som jeg har truffet grunnfjellet nå og står støtt og trygt der. Uten at det alltid har vært sånn. Det er selve relasjonen jeg bruker steinbildet på. Den vi har sammen. Noen er bunnsolide, ikke til å rikke, noen er litt som skifer, knitrer og gir litt etter når jeg tråkker på dem, mens andre ruller unna i det jeg treffer eller jeg til og med bommer totalt og havner på snørra. Da er det bare å reise seg, kjenne etter om eller hvor det gjør vondt, finne ut om det trenger behandling av noe slag, børste av støvet og "hoppe" videre. Enkelt, ikke sant? Eller er det egentlig det i det "virkelige liv"? Hvilke tanker får du om «steinhopping»? Jeg blir glad om du vil dele noen av dem med meg. |
omSissel Meland heter jeg og er gestaltterapeut og coach. Hos meg kan du få samtaleterapi. Savner du livsglede, mer energi eller mening med tilværelsen eller med enkelte relasjoner, kan vi se på det sammen. Jeg skal ikke endre deg, bare hjelpe deg til å lete fram flere av ressursene dine. Archives
September 2019
Categories
All
|