Å sitte noen minutter på en skakk benk midt i en hvitveisåker, eller på en stein i fjæra for den del, se utover sjøen og reflektere over smått og stort gir meg sjelefred.

Jeg velger selv i hvilken retning jeg vil styre oppmerksomheten - utover eller innover. Samtidig velger jeg også om jeg vil se utover sjøen eller innover i skogen.

I dag rettet jeg oppmerksomheten mot de deilige solstrålene og hvordan de kjentes mot huden. Hva den begynnende varmen gjorde med hele meg. Og hvordan det var å veksle mellom sol og skygge.

Noen ganger velger jeg å reflektere over disse erfaringene i overført betydning. For eksempel: hva representerer sola for meg i dag, og hva representerer skyggen? Plutselig kan det i bevisstheten dukke opp episoder hvor jeg får bruk for disse erfaringene. Hvis jeg da får en aha-opplevelse eller flere av dette, har jeg fått mangedobbelt "utbytte" av turen min.

Det har jeg! For noen år siden da jeg var på vei til et møte, fikk jeg fartsbot. Jeg hadde rett og slett ikke forberedt meg godt nok til møtet og fikk det veldig travelt med å samle sammen det jeg skulle ha med – helt i siste liten. 

Parallelt med dette ønsket jeg å komme i gang med praksisen min i full fart. Jeg ønsket at den skulle tiltrekke seg alle klienter på en gang. Og samtidig ville jeg lære alt om gestaltterapi. Markedsføring, veiledning, tilbud, klienter, kontaktsyklusen, brosjyrer, nettside, eksamen, awareness, forening, kontaktformer, kollokvie, markedsføring, klienter, erfaringskurve, nettside, kolleger, skyld og skam, terapeuter, traumer, diagnoseskjema, markedsføring, erfarings- og relasjonsbasert, kli....  Alt surret konstant rundt i hodet i en jevn strøm. Ikke bare ordene selvsagt, men innhold, strategiforslag og alt som hørte med også.

Og hva skjer når vi ønsker at alt skal skje på en gang? Da hopper vi, eller iallefall jeg, fra en uferdig prosess til en annen. Alle prosessene og ønskene hoper seg opp og lager flaskehalser i stedet for. Flaskehalser i tiden. Ser du dem? Det gikk jo langt fra fort!

Det var da jeg skulle styrte av gårde til en veiledning at jeg fikk det så travelt at jeg kjørte slalom mellom bilene på motorveien og gasset på som om jeg skulle rekke siste flyet bort fra et krigsområde. Blålys eksploderte plutselig i bakspeilet. Det var ikke tvil om hvem de var ment for. Da var det bare å slakke av og svinge inn på veiskuldra. I stedet for å komme meg kjapt til møtet, satt jeg 15-20 minutter i en politibil med en hyggelig, høflig og respektfull politimann ved siden av som fylte ut bot, men ikke bedring. "Det gikk litt fort det her", sa han. 

"Det tar den tiden det tar", sa min veileder, da jeg endelig kom dit, noen tusen kroner fattigere, men med en ny innsikt: Å pushe tiden både det den bokstavelige og den billedlige veien tar, koster meg dyrt! Siden har jeg (nesten) aldri stått i fare for å få fartsbot.