SkriblerierOm fast og mest løst
|
|
|
Da det var på tide å ta inn eller kaste sommerplanter tok jeg frøken Hortensia med meg på kontoret. Først som pynt i gangen. Men etterhvert som blomstene tørket ut, sto hun der mer til skam enn til pynt. Jeg tok henne inn for å putte henne i en søppelpose. Men etter at jeg hadde fjernet alt det tørre, la jeg merke til at det faktisk var nytt liv på gang. Se på bildet i midten og til høyre av de øverste; ny vekst i den vakreste lysegrønne fargen. Og hvilken farge har håpet? Håpet er lysegrønt, sies det i et gammelt ordtak. Da jeg så all den nye veksten fant jeg ut at jeg ville sjekke om det faktisk er mulig å vekke liv i gamle planter og få dem til å blomstre på nytt. Eksperimentet er i gang og hittil har jeg holdt på i to uker. Bildene under viser status i dag. Jeg vet ikke så mye mer om planter enn at de trenger vann og lys. Og kanskje noe ekstra næring når de blomstrer.
Følg med videre og se om det er mulig å få en halvdød frøken Hortensia til å blomstre igjen! Gi meg gjerne tips om du vet hva frøken Hortensia kommer til å trenge under sin rehabilitering.  Gestalt kan være veldig mye. Og mye forskjellig for ulike mennesker ut fra blant annet livssituasjon. For meg er gestalt helhet. Gestalt — enten ved coaching, terapi eller veiledning — kan være med og hjelpe meg til å bli et helt menneske som tar i bruk alle mine ressurser og egenskaper. Hvordan da, lurer du sikkert på. Jeg vil bruke meg selv i et veldig forenklet eksempel og vise hva en langtidssykemelding kan bunne i. Behov, valg og ansvar ser jeg på som viktige stikkord her. Ved å tydeliggjøre hva som er mine behov, og hvilke valg jeg kan ta ut fra hvilke ansvar jeg har. Jeg kan altså ikke kjøre på for å få dekket mine behov på bekostning av andres, eller vice versa. Lyst er et uttrykk for behov. Mange av oss har vokst opp med mange "må", "bør" og "skal" i en annen tid enn i dag. En av følgene det fikk for meg var at jeg overtok mange av de "bør" og "skal"-ene jeg fikk høre og tok dem med videre opp i voksenlivet. Snill og flink pike som jeg var! Når jeg først hadde begynt i kontorjobb, var det vanskelig å bryte ut for å ta mer utdanning og gjør det jeg egentlig hadde lyst til. Blant annet undertrykket jeg lysten til å jobbe med mennesker. Jeg dyttet den langt ned i kjelleren og hadde forholdsvis godt betalte, men for meg kjedelige jobber. For hver gang lysten dukket opp igjen, valgte jeg å skuffe enda mer skrot over den. Jeg skjønte ikke da at jeg hadde noe valg. Jeg trodde at ansvaret for de rundt meg var større enn ansvaret jeg hadde for meg selv. At ved å påta meg ansvar for andre, ble jeg virkelig ansvarsbevisst. Mens at det å ta hensyn til egne behov var å ta ansvar for meg selv, hadde jeg aldri lært. En naturlig følge av å overse egne behov er at en til slutt ikke vet hva en har lyst til. Sånn var det for meg også. Hverdagene ble grå og kjedelige — "må"-ene overstyrte både glede og kreativitet. Den lille viljekraften jeg hadde igjen, brukte jeg på å gjennomføre "må"-ene. Til slutt var behovet mitt for å jobbe med mennesker godt og grundig begravd. Jeg brukte det riktig nok på fritiden og på hobbybasis. Helt til jeg ble syk. Av alt skrotet jeg hadde dyttet over behovet for å jobbe med det jeg hadde lyst til. Jeg brukte så mye krefter på å holde dette behovet nede at jeg trakk til meg mange fysiske sykdommer. Men det er et annet kapittel. Etter mye om og men, og langt om lenge, da jeg var helt på felgen og tom for energi, var jeg så heldig at jeg kom til en fastlege som kjente til gestaltterapi og anbefalte meg en dyktig terapeut. Da hadde jeg allerede "luktet på" gestaltterapeututdanningen nå og da, gjennom femten år. Og jeg trodde fortsatt at den var helt utenfor rekkevidde for meg. Gestaltterapeuten jeg kom til, var en klok dame — noe eldre enn meg — som jeg følte virkelig så meg. For første gang kom jeg til en helsearbeider som ikke prekte for meg. Som ikke visste bedre enn meg hva jeg trengte. Som ikke fortalte meg hva jeg skulle gjøre for å bli bra. Hun tok seg tid til virkelig å lytte til meg. Ikke bare til ordene jeg sa, men også det jeg viste, blant annet ved å avbryte meg selv, og ikke minst til kroppsspråket mitt. Og hun fikk meg til å "tygge på" en del av disse "må"-ene mine. Da jeg var så sliten at jeg ble grønn i maska og nesten kastet opp etter bare en tur på postkontoret, lærte hun meg å si til meg selv: "Først trenger jeg å hvile, så ser jeg etterpå hva jeg vil gjøre. For jeg må ingenting!" Denne setningen har jeg brukt i flere forskjellige varianter. Som for eksempel "Først trenger jeg å drikke noe vann, så ser jeg etterpå ....." Når jeg glemmer helt basisbehov, bare fordi jeg tenker at jeg må et eller annet. Fortsatt når jeg står i en valgsituasjon, kjenner jeg etter hva jeg har behov for, hva jeg har lyst til, eller hva som gjør meg glad og kan løfte energien. Enten det er på kort eller lang sikt. For mange er dette helt selvfølgelige prosesser som går automatisk, mens jeg trengte å trene på dem, etter først å ha blitt klar over det. En annen side av behov er kritikk. Når jeg blir negativ og får lyst til å kritisere noe eller noen, prøver jeg å huske at det som oftest ligger et behov bak. Da kan jeg spørre meg selv: "Hva er det jeg egentlig har behov for nå?"  |
omSissel Meland heter jeg og er gestaltterapeut og coach. Hos meg kan du få samtaleterapi. Savner du livsglede, mer energi eller mening med tilværelsen eller med enkelte relasjoner, kan vi se på det sammen. Jeg skal ikke endre deg, bare hjelpe deg til å lete fram flere av ressursene dine. Archives
September 2019
Categories
All
|
RSS Feed