Å bli sett endrer avtrykket et møte setter

I dag fulgte jeg en eldre mann til lege - en spesialist. Det jeg fort ble klar over, og følte et ubehag ved, var at legen henvendte seg til meg og hadde øyekontakt kun med meg i starten. Det fortsatte litt til, helt til ubehaget jeg følte ble sterkere enn den (litt for høye) respekten jeg har for leger. Så jeg sa til ham med et lite smil og glimt i øyet; snakk til Gunnar, du! Og det gjorde han, en god stund. Ved et tilbakefall, nikket jeg mot pasienten hans, og da fortsatte han resten av timen å prate direkte til ham.
​
Det fineste ved denne erfaringen for meg, var det Gunnar fortalte etterpå, over en kopp kaffe: "Denne legen vi nettopp var hos, var jo så hyggelig. Den forrige var så sur. Han så ikke på meg en eneste gang, og jeg følte meg som en liten dritt. Mens han her pratet med meg, så på meg og spurte om oppskriften på hvordan bli så gammel. Ordentlig hyggelig var han! Jeg følte meg som et menneske igjen."

Legen var selvsagt den samme i begge opplevelsene. Han som ledsaget ham forrige gang, kunne bekrefte det han sa, bortsett fra at legen slett ikke hadde vært sur. Det var Gunnars projeksjon på legen ved ikke å bli sett. Selv om han har demens, husket han svært godt det inntrykket han satt igjen med etter det forrige legebesøket. Som i dag ble snudd til en god erfaring ved at legen så ham.
Og jeg ble så glad på Gunnars vegne for at legen valgte å se på ham, mens han snakket.